Page 210

- Lengst mot sør

strøk «Fram» sørpå igjen for å hente kameratene på Sydpol

landet.

Det var ikke fritt for at det rådet en god del spenning

ombord. Hadde kameratene nådd målet? Polen? Vilde de

selv komme gjennem pakkisen denne gangen? Uskadd og

tidsnok til å hente hjem de andre? — I vestavinds kuling

gjorde «Fram» 9 knops fart med fokk og mersseil. Ganske

svær sjø var det, men ikke en dråpe på dekk. Vakten kan

til og med bruke tretøfler, så rent er det for vann. En kveld

skinner månen, og alt er idel fryd og gammen — folket

plystrer, skravler og synger. — Nå flyr a orntli gett, sier en.

— Den der tok a fint, sier en annen. «Fram» seilte meget

lettere enn på førsteturen sørover, og greit var det, for ellers

vilde det tatt år og dag å nå ned, for det hendte nok at

ett og annet røik. En dag med sterk kuling av sydvest og

svært hav vilde ikke skuta styre med stevnen oppe. På det

dobbelte klyverskjøtet var det satt en ekstra hjelpeende, men

likevel sprang skjøtene, og klyveren revnet med et forfer

delig smell. Innen ett minutt var gaffelstorseil og gaffel

toppseil halt ned forat fartøiet kunde falle av og klyveren

hales ned. Denne blev øieblikkelig slått fra og en ny bendt.

Rormannen fikk naturligvis skylden for dette, og det første

han sa til kaptein Nilsen var: — E kon’kje hjelpe det, ho

vrei sig på en sjøtopp.

Da gjorde også «Fram» 10 mil.

Det gamle året gikk ut og det nye inn. Sannelig om

det var noe å skryte av det nye — tåke så tett at folkene

ikke så mer enn 50 meter fra fartøiet, og de hadde håpet

på midnattsol. Is og snesørpe i stedet, og så tett at de til

sine tider blev liggende stille. Enkelte klarer innimellem

all isen og litt bris så de kunde muve, men så var det

to fots issørpe igjen, som var seig som en deig. Isen holdt