Page 218

- Tre som var med beretter

sin fot eller kommer til å gjøre det — en fredet flekk på

Guds grønne jord. Det går nesten år og dag mellem hver

gang fremmedfolk tar turen op gjennem dalen, så her skal

en sannelig ikke klage over megen uro og forstyrrelser.

Menneskene vi treffer er da også preget av den sinnets

likevekt det nære samlivet med naturen skjenker en. Ar

beidet i fjøs og stall i omgang med dyrene, arbeidet bak

plogen og harven, i utmark og skog, alt det byggende arbeidet

bondebefolkningen legger i tilværet, bidrar til å reise både

landet og dens egen kraft. Det var ikke så lite av den

kraften som bar Roald Amundsen og hans feller til Syd

polen for vel 30 år siden. Og blandt de beste kreftene finner

vi her nettop den samme Olav Bjaaland som vi nå sitter

ansikt til ansikt med i hans egen stue med bjelker i taket,

en gild peis borti kroken og Telemark-utstyr for øvrig også.

— Ja, sannelig er det 30 år siden, sier den spreke Bjaa

land, som for bare et par år siden var med i skirenn i

hjembygden. I vår ungdom var vi svært optatt av Nansen

og «Fram» — jeg var 1 8 år den gangen —og da «Fram»

drog ut, studerte vi nok på om ho kom tilbake igjen. Men

Nansen var en leder av rang akkurat slik som Sverdrup

og Amundsen — det må være virkelige ledere, skal det gå

prikkfritt. Alt må klaffe.

— Og så skulde De selv bli med «Fram»?

— Ja, det første møte med «Fram» hadde jeg ute i Bundefjorden da skuta lå utenfor Amundsens villa — det var første

venda eg fekk sjå ho «Fram». Jeg hadde hørt så meget om

«Fram», at troen på skuta var heilt bergstø — jeg tvilte

ikke på ho. Maskinene og alle greiene ellers var også gode

saker. Den følelsen hadde jeg hele tiden jeg arbeidet ombord

der, at «Fram» var uforgjengelig. Ho fikk den ene prøven efter

den andre da vi kom sørpå.