Page 219

- Tre som var med beretter

— Og det blev jo stormer nok også?

— Når en seiler så å si heile jordi rundt så kan en ikke

undgå en og annen storm av de harde. Den første turen

i Nordsjøen var en ordentlig tørn. Vi skulde efterpå inn

til Bergen egentlig, men vi fikk slik nordakuling at vi holdt

på drive helt av — til slutt kom vi inn til Stavanger. På

den turen sprang baugsprydet. Jeg var så heldig at jeg ikke

blev sjøsyk, trass i det at jeg var landkrabbe — det var plent

som å sitte her nå. Jeg likte å være på dekket om natten.

Det hendte mer enn en gang at en kunde stå og se sjøene

velte inn over dekket så det fosset — høgt i været. Det

var ikkje fritt for at ho «Fram» la seg yvi, sier Bjaaland

med sin hjembygds tunge. — Men gruelig moro var det.

Alle luker og alt annet var skalket, men vann silte inn likevel,

i rummet, i salongen.

— Blev det noen seilas å snakke om?

— Ja, når vinden var riktig god akterlig, så kunde ho

«Fram» gjøre sine 12— 14 knop. Det er ikke til å klage

på. Men da var alle seila satt også. Helt fint hadde det

blitt om det ikke hadde vært den elendige slingringa —

ho kan ikke ligge stille, ho «Fram», veit du. Best var ho

på slør og for lens. Bidevind ikke noe videre. Det var slikt

vindfang i ho. Jeg var jo ikke sjømann — hadde aldri vært

på sjøen før, så når det var storm, fikk jeg ikke lov til å

gå i riggen — hadde vel ikke dugd til det heller. Ikke det

at jeg var redd, men det var sjømennenes sak, og vi hadde

svært dugelige sjømenn med oss.

Gjennom «Dei hylande 40 grader» gikk det på livet lost,

«Fram» formelig dansa på bylgetoppane. Stundom når sjøane

tårna seg fjellhøge og meinte: nå har eg deg, så gjorde

«Fram» bare ein liten vipp utan ein einaste skvett på dekk,

ja, det var eit flott syn å sjå «Fram» med alle seila satt og