Page 220

- Tre som var med beretter

so Amundsen i strålande humør spasere roleg og stø som

inkje var i dei verste bygur og trygg på å koma heimat

med Polen i lomma til gamle Norge, sier Sydpolsfareren

Olav Bjaaland på sitt klingende Telemarksprog.

— Hvordan jeg likte mig ombord ? Riktig godt. Jeg hadde

lugar nr. 9, helt akterut, like over propellen. Det var ad

skillig rammel der, men jeg sov godt likevel. Jo, det blev

litt vel kraftig vuggevise. Akterut bodde Wisting og Helmer

Hanssen også, Amundsen, Hassel, Prestrud og Gjertsen forut.

Prestrud fant på mye skøi og leven, en fin-fin sjømann.

Ombord hadde vi et glimrende bibliotek på et par tusen bind.

Jeg leste ut alt som fantes, det blev nesten for meget, men

lesning er et veldig tidsfordriv.

— Og isen klarte «Fram» som en lek —

— Ja, fint, det var sant. Ho gjorde ikke stort av et skomp

av isen eller flere. Vi gikk gjennem isbeltet på fire dager

— fint, veit du. Scotts fartøi «Terra Nova» brukte tre uker.

Hellet fulgte ho «Fram» på alle kanter, ja, oss også. Et gren

seløst hell, vil jeg si, men ikke mer heller enn det som

følger den som har sakene i orden til punkt og prikke.

Planen til Amundsen klaffet, og han hadde vært borti is

før den karen, hadde erfaring og innsikt i de tingene han

tok på sig.

— Og dere stolte på lederen?

—Vi tvilte aldri på ham -— sikker og stø som fjellet.

Han mistet aldri motet selv om det så temmelig svart ut.

Bare den langtekkelige seilasen gjennem Passaten kunde

være en nervepåkjenning — den var dryg. Vi brukte bare

dieselen og det blev stakkars to—tre mil, så da skjønner du.

Men merkelig nok seig vi fram. Og det var nok å gjøre

bestandig ombord hos Amundsen og på ferdene hans ellers.

Jeg studerte på om det kunde være så nødvendig å gjøre