Page 223

- Tre som var med beretter

— Hvad skyldtes det at Scott ikke nådde frem, mener De ?

— Jeg tror det var det at han brukte ponnier, de er ikke

skikket til ferder i slike trakter. Han hadde ikke tenkt på

forløysa underveis, alt det de skulde trekke med sig for å

klare maten bare til dyrene. Ponniene frøs ihjel og slet

vondt. En hund kan ligge ute, den gjør ikke noe av å ligge

stille i 60 grader, og den kan gå i 40, men kommer en

over det blir det ille. På den første prøveturen vår døde

flere før vi fikk spent dem fra, så ille var kulden. På det

stedet vi kalte Slaktern kokte vi bikkjekjøtt — suppe og kjøtt.

Det var ikke så verst. Svelter du to døgn, tar du bikkje

kjøtt som den fineste biff. Vi halvkokte bare kjøttet, for vi

turde ikke bruke for meget sprit til apparatene. Vi hadde

nok proviant i haugevis, men det var hermetikk, og vi vilde

gjerne kjenne hvordan bikkjekjøtt smakte.

På hjemveien. gikk vi 8 timer, sov 8 timer og gikk 8 igjen,

det var lengten til å komme hjem som gjorde at vi la på

marsjene slik.

— Hvad gjorde dere med forfrysningene helst?

— Forfrøs vi ansiktet, tok vi av vattene en ørliten stund

og la hånden på, men en måtte være svint som katten. Det

er ikke heldig å bruke sne i slik kulde — det hadde Amundsen

lært av eskimoene. Det hendte vi måtte ta av vattene for

å klare stjertene til sledene — da måtte en være glygg —

en-to-tre! ellers forfrøs en hendene. Det var en saknad for oss

at «Fram» ikke lå i Hvalbukten da vi vendte tilbake, ho hadde

gått ut for en storm i bukta. Da vi kom inn i Framheim hele

kula var vi sikkert et syn. Den som kunde tegnet det billedet,

en kunde ikkje tru sjave seg. Da vi speilte oss så vi ut som

negrer — vi hadde ikke vasket oss på 99 dager. Det tok litt

tid å bli noenlunde rene igjen. Det blev herlige tider i dagene

fremover — vi hadde vunnet Polen. —