Page 279

- Hele Norges og turistenes «Fram»

hus i nærheten av «Fram» -tomten, skrev om den «digre betong

låven med kobbertaket». «Bygningen vil virke som en fjell

rabbe, et naturfenomen, som det vil stå en kold gufs av og

som vil skygge for villaene.» Det blev også snakket vidt og

bredt om den «enorme skade «Fram»-huset vilde medføre

for naboeiendommene». Syv år før «Fram» lå trygt på land

for evige tider, sang Herberth i en revyvise: Der er plass

til gamle skuter på Bygdønes — lite ante han og vi andre

den gangen noe om at skuta virkelig skulde havne der til

slutt. Med årene er kritikken over «betonglåven med kob

bertaket» forstummet, alle har flokkes om skuta og huset

som går inn i havnebilledet som et naturlig og vakkert ledd.

Tusener på tusener har toget inn gjennem «Fram»

husets solide porter siden hin maidag i 1936 da huset for

alvor slo portene op. Ute på Bygdøy finner vi som kjent

ikke så lite av utviklingen i norsk skibsbygningskunst :

vikingskibene med sine slanke linjer, Sjøfartsmuseet med

sine utallige modeller som forteller sin egen historie om

menneskelig snille, og ytterst på pynten «Fram» — Norges

største opfinnelse, som industrimannen, direktør Alfred J. Bryn,

kalte skuta engang. Polarskibet over alle, alle andre, mønst

ret på et riktig konstruert polarfartøi, høidepunktet i norsk

skibsbygningskunst. Og ute på havnen tankbåten — skibet

av idag — det lange, smekre skroget med den verdifulle

oljelasten. Denne linjen i skibenes utvikling er både mor

som og tankevekkende.

Men det var «Fram». Hvor mange drømmer er ikke drømt

innenfor disse skibsplankene av de solideste dimensjoner?

Hvilke kamper er ikke ført mot de nesten uovervinnelige

naturkreftene — både i folkenes indre og i stormgang på

dekk eller oppe på merseråa? Mannskapene på de tre store

ferdene har også hatt sine indre kamper å føre — hatt sine